SPM/Tresliperiet

Sande Tresliperi og Sande Paper Mill

Sande Tresliperi og Sande Paper Mill  var til sammen hjørnesteinsbedrifter i Sande i rundt 100 år. Sande tresliperi ble i 1974 solgt til Union som la ned produksjonen etter syv år.  Etter mange år med vanskeligheter gikk Sande Paper Mill konkurs i 2002.  I dag heter området Nordre Jarlsberg Brygge, og de nye eierne har tatt mål av seg til å bygge 1600 boenheter på det ca 300 mål store området.

Av Anders Aaserud

SPM 1970
Her i de gyldne  60-årene er både Sande tresliperi og Sande Paper Mill i full drift og kanskje på sitt mest produktive med godt over 140 mann i arbeid

Over 100 år som hjørnestensbedrifter
I den gamle Sandeboka står det:  Willem Stibolt kjøpte i 1896 Selvikelva i forbindelse med leirtakene på vestsiden og skogen på østsiden av elva, av fru Kirstine Aasnæs.  Først ble det forsøkt drevet tegleverk, men dette ble nedlagt etter 5 års drift og ble senere solgt for nedriving.  Vinteren 1900 ble imidlertid et tresliperi bygd, og navnet var først Selvik bruk.  Det ble bygd for 4000 tonn tremasse årlig. Dette var den spede start.  Tresliperiet utvidet kapasitet i 1908 til 9000 tonn.  I 1920 overtok Einar Wahlstrøm  bedriften sammen med J.H. Christiansen og sliperiet utvidet arbeidsstokken i perioden 1920 til 1939 fra 60 mann til ca 100.

I 1961 ble Sande Paper Mill etablert og produserte papir til bruk i bølgepapp.  Papiret fra SPM var bølgen i kartongsiden.  I 1974 ble Sande Tresliperi solgt til Union som la ned produksjonen etter 7 år.  I 1987 ble Sande Paper Mill solgt til Tofte Cellulose, som videre gikk inn i konsernet Norske Skog året etter.

Tremasse

Bildet t.v. viser hva slags råstoff som i hovedsak ble brukt i papirproduksjonen fram til 1997, trevirke fra lautrær.  Bjerka inneholder et stoff som ikke løser seg opp i den kjemiskeprosessen og som til tider forårsaket algevekst i Sandebukta.  Dette slet fabrikken med i mange år og investerte ti-talls millioner i renseanlegg.

Hjørnestensbedrift i Sande
Sande Paper Mill var den største bedriften i Sande og også en betydelig bedrift på landsbasis.

Gro_SPM2

På bildet er det  statsminister den gang, selvest Gro Harlem Bruntland som var på besøk.

Gro_SPM1 Gro tok seg god tid til en prat med gutta i produksjonen og gikk omkring i fabrikken i flere timer.

I 1997 ble fabrikken overtatt av en privat investorgruppe, som kjøpte den av Norske Skog.   Med Rune Thoralfson i spissen skulle produksjonen ved Sande Paper Mill etterhvert baseres på 100% returfiber.

 


Den siste stokken

Siste tommerstokk SandeHer står Kjell Harald Hansen og Otto Kristoffersen med den siste tømmerstokken som skal inn i kuttemaskinen.  Nå skulle det satses på returfibre fra papp og papir.
spm_pap_papir
Returpap og papir kom i tonnevis og skulle brukes i stedet for tømmer og lauvvirke, til produksjon av bølgepapp.
spm_maskin
Bildet over. Dette var Sande Paper Mill´s “akilles”, hvor den grøtete massen fra tømmer, etterhvert returfiber,  skulle over i fast form, papp, som igjen skulle kjøres gjennom enorme tørkemaskiner før det ble rullet opp på store ruller.  Ikke rart fabrikksjef den gangen, Bertil Persson, ser noe skeptisk ut.

Optimistisk satsning
På bildet under står hovedtillisvalgt Stig Nilsen, driftsleder Tor Fjestad, laboratoriesjef Otto Kristoffersen og adm.dir. Rune Thoralfson foran det nyinnkjøpte pulperiet som skulle NyPulpethåndtere returfiber som råstoff for å lage TestLiner, et returbasert produkt som brukes på inn- og utsiden av bølgepapp.  Det tradisjonelle halvkjemisk fluting-produktet, som var bølgen i pappkartongene,  fases dermed ut.
Fabrikken satset nå,  ved siden av produksjon av papir, også på forbrenning av avfall som energi til flutingproduksjonen og det ble innvestert 20 millioner kroner på den ny ovn.
Administrerende direktør Rune Thoralfsson sa at med denne type produksjon ville man reduserer de såkalte KOF-utslippene, (kjemisk oksygenforbruk) og utslippene til Sandebukta ville reduseres med 80%.  Dette ville redusere oppblomstringe av alger i betydelig grad.
Det ble på denne tiden også investert rundt 20 millioner  i nytt røykgassanlegg.  Anlegget skulle etter planene sørge for at bedriften holdt seg innenfor utslipstillatelsen. Desverre ble det ikke slik man håpet og hadde investert millioner i.  Utslippene over det tillatte fortsatte, og det ble uttrykt skepsis og misnøye både fra politikere og lokale protestgrupper.  Lokalavisa brukte mye spalteplass på saken som engasjerte voldsom,  mange var jo redde for hva dioksinutslippene ville bety for miljøet.  Den politiske ledelse i Sande uttrykte imidlertid at de hadde tillit til at bedriften ville gjøre sitt beste for å rydde opp.
Organisasjonen Redd Sandebukta inviterte sivilingeniør Christel Benestad fra SFT for å få litt bedre kunnskap om hva dioksiner var og om utslippene var så alvorlige som mange mente.  Over 70 mennesker trengte seg inn i peisestua i Prestegården hvor Benestad avdramtiserte og sa hun ikke hadde hørt om at det var påvist skader på mennesker ved dioksinutslipp, selv om utslippene andre steder, i Porsgrunn og Syd-Varanger  var større enn i Sande. Sammenlignet med Porsgrunn var utslippene små i Sande, men de var for høye ifølge myndighetenes krav.

Alle var enige om at utslippene måtte ned,  men man ønsket samtidig at SPM skulle fortsette virksomheten
Diskusjonene rundt problemene opptok både lokalbefolkningen og politikere, ingen var i tvil om at utslippene måtte opphøre så raskt som mulig, samtidig ønsket man at hjørnestensbedriften med over 100 ansatte skulle fortsette.

Massiv kampanje fra Aftenposten ført i pennen av journalist Sveinung W. Jensen
Men misnøyen med fabrikken hadde spred seg og nå var det ikke bare lokalavisa som engasjerte seg.  Mange regionsaviser kommenterte situasjonen,  også det største riksavisen i landet.  Mandag 3. juli slo Aftenposten med journalist Sveinung W. Jensen til med overskriften “SFT stopper miljøtrussel”.  En helside med bilde og grafer som viste dioksinutslippene.  Se bildet under.
Så fulgte et nytt oppslag hver dag hele resten av uka;  tirsdag 4. juli, en helside med bilde av to mødre med barn og Sande Paper Mill i bakgrunnen med tittelen “Giftfrykt etter gigantutslipp”
ap_3-juliOnsdag den 5. juli. Ny helside; “Miljøsynderens millionkupp”  Torsdag 6. juli;  “SFT lot økonomi gå foran miljø”.  Fredag 7. juli, 1/2 side, “Varslet SFT om ulovelig utslipp.  Lørdag 8. juli var det kun en to-spalter hvor fungerende direktør i SFT får uttalt seg og får noen linjer med;   “SFT ikke lurt”, noe journalisten fra Aftenposten svarer med at  – SFT har gitt SPM tillatelse til å slippe ut  i bøtter og spann”. Journalisten fra Aftenposten var raus med metaforer  og  idiot-erklærte SFT og deres håndtering av saken.

 

SPM klaget Aftenposten inn for Pressens Faglig Utvalg i januar 2001
Aftenpostens massive journalistikk ble for mye å bære for ledelsen i SPM og de anmeldte saken til PFU. (Pressens faglig utvalg)  Anmeldelsen gikk ut på at Aftenposten hadde brutt flere punkter i “Vær varsom plakaten”.

Endelig innenfor kravene, men for sent.
Etter at fabrikken fikk renseanlegget på plass, et såkalt semitørt renseanlegg som ga bedriften gode utslippsmålinger og som lå under konsesjonskravene,  fikk de arbeidsro og kunne konsentrere seg om papirproduksjon igjen.  Men det viste seg at bedriften, tross massive investeringer i renseanlegg og forbrenningsovn ikke klarte å holde det gående økonomisk.  Det ble  stadig  vanskeligere tider for fluting-markedet noe som gjorde at  økonomien i selskapet ble dårligere, og i mai 2002 ble selskapet slått konkurs.  Ledelsen i SPM begrunnet konkursen med tre hovedpunkter;  renseanlegget ble veldig kostbart, en dramatisk endring i papirmarkedet og en styrking av den norske kronen i dette tidspunktet.

SPM.3

Dette bilde er tatt i 11. september 2002 etter konkursen var et faktum.  Den største kreditoren,  SND, Statens Nærings- og distriktsutvikling,  fikk oppgaven med å selge det store området på nærmere 300 mål, samt maskiner og bygningsmasse. En av interesentene ønsket å starte opp igjen papirfabrikken, og så sent som i september 2002 skrev Sande Avis at papirfabrikken skulle starte opp igjen. En annen ønsket å utvikle området til boliger og golfbane.  Budene lå på ca 60 millioner.  I dag vet vi hvordan det gikk. Fabrikken ble nedlagt for godt, og bedriften med omliggende eiendom på nærmere 300 mål ved fjorden ble solgt til et investeringsselskap som ønsket å utvikle eiendommen til bolig-, rekreasjons- og serviceområde. Navnet på prosjektet ble Nordre Jarlsberg Brygge. Det var Grua Invest AS med eierne Håkon Kristiansen og Bjørn Westby som sammen med investor Svein Bakke  kjøpte fabrikken med maskiner og det hele.  Sannsynelig fikk SND dekket sin pant i fabrikken på 55 millioner kroner.  De nye eierne ønsket å bygge 1600 boliger på området, men først måtte Sande kommune omregulere området, noe som ble gjort.  Investeringstrekløveret gjorde så en genistrek, de fikk solgt hele maskinparken i papirproduksjonen til et Kinesisk firma. Om de så var “brake even”, er vanskelig å si, men gratis var det ikke for kineserne.  En avis mente summen var på over 50 millioner.   Flere titalls kinsere kom og etablerte seg på området og demonterte det hele med vinkelslipere og skiftenøkler og stuet maskinene i konteinere.  Planen var å montere de brukte maskinene i Kina og starte opp med flutingproduksjon.
Les mer om Nordre Jarlsberg Brygge her.

Sande Paper Mill, SPM, er behørig omtalt i Industrimuseum.no: http://www.industrimuseum.no/bedrifter/sande%20tresliperi

Del dette: