Sande Alpinklubb
Sande Alpinklubb ble stiftet i slutten av 1970-årene av en gjeng med etusiaster som hadde fått interessen av å kjøre på ski i Kongsberg og andre steder som var tidlig ute med alpinbakker med skitrekk og heiser. I starten var det mye sondering av forskjellig mulig egnede områder, men i 1980 fikk klubben tillatelse til å etablere seg i Hermans-bakken i Østbygda, et område som tidligere hadde vært brukt til hoppbakke.
Nå startet et betydelig dugnadsarbeid, først og fremst ble det hugget trær og ryddet i området. I tillegg måtte det monteres stolper til lys og selvsagt måtte man ha et skitrekk. Alt dette var veldig arbeidskrevende og kostbart, men ved hjelp av en formidabel dugnadsinnsats og flere loddsalg, samt støtte fra Sande kommune ble det etablert en fullverdig skibakke. Det viste seg at skitrekk-trasseen fikk for stor vinkel for stålwaierne og det ble kjørt på med halmballer for å løse problemet. I januar 1982 kunne skitrekket dra de første skiløperne opp og det ble raskt populært å dra opp til Hermansbakken å kjøre på ski. Selv om høydeforskjellen var beskjede, ca 90 meter, var det nok til at alle synes dette var en ekte bakke.
Det ble de første årene først og fremst lagt vekt på at man skulle ha det gøy i bakken, men det ble også arrangert uhøytidlige renn på søndagene. Skitrekket ble passet på av en voksen, gjerne en forelder, som satt i den lille brakka som vist på bildet t.v. Desverre sviktet snøen det andre året klubben var i drift og det var ingen aktivitet. I 1984 derimot var det full aktivitet 3 ganger i uka, lørdag, søndag og onsdag og da var det fra 50 til 70 store og små i løypa.
Ved årsskiftet 86/87 hadde klubben over 100 medlemmer med 10 – 15 aktive løpere som deltok i renn både lokalt, regionalt og i landsrenn .
Sande Alpinklubb gikk i 1988 over til Vestfold skikrets og kretsmesterskapet foregikk i Høgåsbakken i Holmestrand hvor Sande hevdet seg bra og alle som var med i konkurransen kom blant den bedre halvdelen av premilistene.
Etter flere elendige vintre så klubben seg nødt til å legge ned virksomheten i slalombakken i Østbygda der så mange, både barn og ungdom og ikke minst foreldre hadde lagt ned enormt mange dugnadstimer og fått til en liten skiheis og en brukbar løype. Men når snøen uteblir er det bare å gi seg. Nå skal det sies at dugnadene og samværet rundt dette hadde sin egen verdi og jeg tror ikke noen angrer på engasjementet.
I de uhøytidlige rennene var det viktigste å delta, det tror jeg de som deltok også synes i dag.
Naturlig å melde seg inn i Botne skiklubb
Etter at det var satt punktum i Sande var det naturlig å melde seg inn i Botne skiklubb for Sandeløperne. Botne hadde en bedre bakke og en skikkelig tråkkemaskin – og ikke minst, kunstsnø. Det har også vist seg i ettertid at dette er et must i slalombakker og også i langrennsarenaer etterhvert. Sandegutta hevdet seg bra både lokalt i Høgåsbakken i Holmestrand og i renn rundt omkring, Svarstad, Hvittingfoss , Drammen og Tønsberg. Botne hadde en kjører på Europalaget, Espen Hellerud, med far fra Sande. To som også hevdet seg i renn utenfor kretsen var Audun Røland og Ole Johannes Mørch og begge deltok i NM med hederlige plasseringer.
Gutta fra Sande hevdet seg i KM
I KM 1991 hevdet tidligere Sande Alpinklubb medlemmer seg godt i flere klasser. I storslalomrenn i Hvittingfoss tok Ole Johannes Mørch 5.plass i Herrer A og Audun Røland 1. plass i Herrer B.
Bildet er fra et renn i Drammen, f.v. Frode Røland, Øyvind Røland, Audun Røland, Espen Skogli Hansen, Christian Skaug, Lars Ellevog og Ole Martin Aaserud.
Løypene var ikke alltid etter “boka”, da skiklubben ikke hadde tråkkemaskin eller snøkanon, men med mange nok medlemmer som “beintråkka” traseen ble det brukbart.
Skitrekket ble passet på av en voksen, gjerne en forelder, som satt i den lille brakka som vist på bildet t.v.
I KM i storslalom som ble arrangert i Svarstad tok Ole Martin Aaserud gull, mens Øivind Røland ble nr. 3 og Frode Røland nr. 4.
I KM slalom i Høgåsbakken ble det gull på Frode Røland og sølv på Ole Martin Aaserud.
Audun Røland gikk etterhvert over til Telemark-ski og ble plukket ut til landslaget hvor han hevdet seg godt.
Harde tak når skitrekket ble montert, men det ble bra. Det ble også montert lysstolper i bakken.
Dugnad har en egen verdi, og alle som var med synes å trives, særlig når arbeidsdagen ble avsluttet med pølse og brød. Det å gå hjem etter en sånn arbeidsøkt gir en god følelse og binder voksen, barn og ungdom sammen på en fin måte.
Etter at man måtte gi seg i Hermannsbakken i Østbygda fortsatte de aktive i Botne skiklubb og alle hevdet seg bra. Her er stemningen på topp etter premiutdelingen.