Turklassiker Konnerud – Sande

Av Bent og Lars Aaserud

 

DSC_0961

Vi var turklare med gode fjellstøvler, sekk og kortbukse. Bror min og jeg hadde satt av dagen som bød på fint vær, frisk luft og en blomstrende grønn skog. Starten gikk fra Sif-hytta på fine stier der gamle sif-legender for en mannsalder siden fikk kondisjon nok både til serie og cupmesterskap. Vi treffer tidlig på den blåmerka løypa til DOT ( Drammen og Oplands turistforening) langs idylliske Steglevann. Snart er vi inne på stien som også var endel av Montebelloløypas skitrase, der horder av skiløpere en gang for over berg og dal mellom Konnerud og Sande. Et par kilometre seinere når vi Bremsa-vassdraget som går fra Mjøndalsskogene og helt ut til Sandebukta. Her er ennå spor etter gammel fløterhistorie, der tømmeret fra skogene ble ført gjennom vassdraget helt ut til Sande i vårflommene, nøye fulgt av hardt arbeidende fløtere i noen hektiske vårdager. Jakten på Bremsas kilder får vi gjøre en annen gang, tenker vi der vi strekker ut i lett gange nedover mot Heia og Katthusdalen.

På vei inn i storskogen
I dalbunnen krysser vi Bremsa med stor vannføring og tar fatt på stien opp mot Rønnhue.
Vi er på vei inn i storskogen med gammel skog og rester etter boplasser. Bror min og jeg forserer motbakkene og kjenner svettepærlene piple i panna. Men vi er ikke med i Montebelloløpet med startnummer på brøstet så vi regulerer farten når vi kjenner melkesyra sprenge seg på. Oppe ved Rønnehueplassen får vi hvile for sjel og kropp. Vi hører storskogen suse mens vi svaler oss på grassvollen ved de fine nyoppussede bygningene på Rønnhue. Den gamle boplassen blir holdt i hevd av Konnerud og Skoger historielag. Den gamle stien mot Terjevollen møter oss på vår vandring videre mot Sande. Tross motbakkene er stien lett å gå der den smyger seg over stokk og stein omkranset av storvokste graner. Terjevollen er ikke vold lenger, men innhentet av skogen. Murene fra husene som sto her engang for 100 år siden står fortsatt. Her bodde engang ei jente som hette Maren. Slekta utvandret til Amerika, men Maren hadde sterke følelser for plassen hun vokste opp på. Hun måtte stadig tilbake for å se til gulrotsenga hun satte som barn. Hun gråt hver gang hun så igjen sitt barndoms fagre rike. Blå-løypa snor seg fint i terrenget forbi plassen, kort etter blir den gamle blåmerkeidyllen brått brutt opp av et større hogstfelt. Riktignok lyser et hogstfelt opp i terrenget, men hvor er det blitt av stien og trær med et strøk av blå maling på stammen? Den gamle ærverdige stien blir borte i dekke av kvist og kvast fra snauhogsten. Et trist syn. Et så flott kulturminne, en ferdselåre som har gått gjennom skogene i flere hundre år bør bli ryddet bedre etter skogsmaskinene har gjort sitt.

I sporene til en mestertyv
Vi finner tilbake til den blåmerka stien og er i traktene rundt den gamle plassen Stallane. Plassen er forlengst overgrodd, men historien om plassen lever. Har bodde ei enke med sine barn engang. Hun ble venn den berømte mestertyven Ole Høiland. Han ble kaldt for mestertyven for han klarte å robbe Norges bank for over 64.000 spesiedaler, han levde siden på flukt, bl.a inne på Vestskauen… Plassene er forlengst fraflyttet, nå kan turgåere og friluftsfiskere nyte godt av gamle stier og fiskevann. Ved Svartvann møter vi 3 unggutter som telter og fisker. Hyggelige å møte nye generasjoner av skogelskere tenker vi, der vi peser opp den bratte Vidvangsåsen, og skuer over de store skogene før vi når de flotte vollene til Prestesetra og nærmer oss utsikten til Montebello. Her møter vi et morsomt par. En kvikk liten kar, kanskje 3 år og hans far kommer mot oss. De går i kronglete terreng med ei barnevogn som bare kan bæres i flere km. Faren som bar vogna er professor, forklarer broderen når vi har passert. Vår tur nærmer seg mål, vi går de gamle beryktede Bukkebakkane, ei miniutfor løype med mange skibrekkhistorier fra gamle dager, før løypemaskinens tid.
Vi kommer helskinnet ned og avslutter med en deilig avrivning i Kaldmovannet før vi møter sivilisasjonen i den grønne og vakre Sandebygda som solblitt tar i mot oss.
Bent og Lars Aaserud

Del dette:

Legg igjen en kommentar